Virkelighetsflukt å tro på frihet?

Er det ikke virkelighetsflukt å tro at alle kan bli fri? Erfaringen viser oss at flertallet av de såkalt langt nedkjørte rusmisbrukere aldri blir fri. Før eller senere kommer de til å dø av rusbruket sitt. Er det ikke bedre at vi prøver å gjøre livet mest mulig behagelig for dem inntil de går ut for stupet?

To svar

Det å tro at det er mulig for alle å få et oppreist liv i frihet fra rusmidler, betyr ikke at vi ikke kan gi godhet og omsorg til de som ennå ikke er fri. Det er nettopp dette vi i Maritastiftelsen bruker mesteparten av tiden vår til. Men dersom vi tar vekk håpet om at det er mulig å bli fri, har vi bidratt til et mye fattigere liv – uansett om det blir langt, eller om det ender med en overdose.

Lucas og Elias

Jeg har fått tillatelse til å bruke følgende sanne historie som eksempel på hva jeg mener. Ragnhild og Göran har tre barn. Lille Hannah er en lykkelig liten solstråle som sprer glede og latter til alle i sin nærhet. De har også to sønner som heter Lucas og Elias. De var begge fulle av liv. To aktive gutter, fulle av liv i både kropp, sjel og ånd. Men da Lucas, den eldste, passerte sitt andre leveår, skjedde det noe med ham. Han ble stadig mer slapp og ukonsentrert. Han visnet bort på en måte. Sykdommen kalles MLD og beskrives som uhelbredelig.

Elias ble født ca to år etter Lucas. Selv om ingen ønsket å tenke på muligheten for at kanskje han også bar på samme sykdom, lå tanken der. Dessverre viste det seg at også han hadde samme sykdom, noe som selvfølgelig var en stor skuffelse for foreldrene og alle andre som var glad i guttene. Selv om guttene stadig ble mer og mer preget av sykdommen, ga mamma og pappa aldri opp troen på at Gud skulle gjøre et under slik at guttene deres kunne få løpe, klatre i trær, lære å sparke fotball og gjøre sånne ting som deres jevnaldrende gjorde – sånt som foreldre med friske barn noen ganger tar som en selvfølge at barna våre kan gjøre. De holdt ikke opp med å fortelle dem at ”dere skal bli friske! Jesus skal gjøre dere frisk igjen så dere kan leke sammen med de andre barna.” De lagde til og med et lite basseng i hagen som guttene skulle få leke i.

Det var vemodig å være sammen med guttene og se dem lide. Det gjorde ondt langt inne i sjelen, men vi prøvde å skjule det for ikke å lage noen tung stemning for dem og foreldrene. På tross av det vonde, var stemningen i huset preget av kjærlighet, omsorg og håp, men etter at vi hadde vært der, hendte det ofte at vi gråt. Det virket som om guttene forsto situasjonen, i alle fall til en viss grad.

Det var Elias som døde først. Han var den yngste, så det var mest uventet. Et år senere døde også Lucas. Jeg så ham i den store sengen på Rikshospitalet like etter han hadde trukket sitt siste smertefulle åndedrag. Han så ut som en liten engel der han lå, omsorgsfullt stelt og kledd i sine egne klær.

Jeg ble bedt om å forrette i begravelsen til begge guttene. Da jeg snakket med Ragnhild og Göran om hva begravelsesprekenen skulle inneholde, ble vi enige om ikke bare å fokusere på håpet om at vi skal få se dem igjen i Guds himmel, men også å snakke om brustne forhåpninger.

La du merke til at jeg skrev at Göran og Ragnhild HAR to gutter. De er ikke lenger her – de er borte fra kroppen, som Bibelen sier, men de er hjemme sammen med Jesus i Guds himmel. Der lever de i aller høyeste grad oppreiste liv. Mange var oppriktig redde for at foreldrene ville komme til å bryte fullstendig sammen dersom barna døde etter at de hadde trodd så sterkt at de skulle bli helbredet. Det er mye livsvisdom i mamma Ragnhilds svar: Dersom vi ikke hadde trodd på helbredelse, ville vi bare gått og ventet på døden. Troen og håpet gjorde at vi i stedet for ventet på livet – på bedre tider. Uten dette ville de muligens ikke klart å bære byrden av å se guttenes smerte og lidelse alle disse årene.

I dag sørger vi dypt og inderlig. Vi savner de to solstrålene våre mer enn noen kan forstå, men vi sørger ikke slik de som ikke har noe håp, som Gud sier i sitt ord. Vi vet at de lever i beste velgående i dag hjemme hos Gud og at vi en dag skal få møte dem igjen. Jeg har lært mye av disse to guttene og deres foreldre. Jeg har lært at det er viktig å aldri gi opp troen på at det er mulig å få et oppreist liv – uansett hvor håpløst det måtte virke.

Organisasjonen vår heter Maritastiftelsen. Den er oppkalt etter Marita, ei jente som døde av en overdose. ”Vårt opplegg ble det aldri noe av”, lyder en strofe i sangen om Marita. Marita ble aldri fri, men vi har sett mange som ble det, og vi vil aldri gi opp denne troen uansett hvordan omstendighetene ser ut. Så lenge det er liv, er det håp, heter det, men for oss som tror på et liv etter dette, lever håpet videre selv om døden kommer. Det gjør den forresten før eller senere for oss alle.

Forfatter: Leiv

Gift med Evalena 4 barn: Malin, André, Line og Rikke 6 barnebarn: Alfred, Daniel, Julia, Aleksander, Even, Pål Grunnlegger og generalsekretær for Maritastiftelsen www.marita.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *