Min historie

Den første overdosen
Var ikke det å injisere morfin også en måte å balansere på knivseggen mellom liv og død?

– Jo, så absolutt. Jeg var ikke særlig erfaren og visste ikke alltid styrkegraden på det vi tok. Etter at min beste venn og jeg hadde satt oss et skudd med metadon som visstnok var stjålet fra Medisinaldepotet, kollapset vi begge på en overdose. Jeg våknet opp neste morgen, men kameraten min var død. Jeg så på den stive kroppen hans som lå på gulvet og fikk en merkelig følelse av at det ikke var han som lå der, bare et tomt skall. Han hadde reist bort, men hvor? Spørsmålene som jeg hadde tenkt på helt siden barndommen fortsatte å plage meg. Jeg husker at jeg snakket til den døde kroppen hans før jeg forlot leiligheten og sa: «Håper du har det bedre der du er nå!»

Følelsen av tomhet og håpløshet ble en smerte i sjelen som jeg følte var i ferd med å kvele meg. Jeg skjøv smerten og problemene foran meg med den neste dosen, for opiater (morfin, heroin, metadon, etc) bedøver smerte, ikke bare i kroppen, men også i sjelen. Det kan sammenlignes med å skyve problemene foran seg slik man ruller en snøball foran seg i kram snø. Jo lenger man klarer å rulle snøballen, jo større blir den. Til slutt har den blitt så stor og tung at det ikke går an å flytte den lenger. Det er ved dette punktet den narkomane søker hjelp eller gir opp. Mange som har vært i denne situasjonen har valgt å ta en overdose, men for noen har dette skapt den desperasjon som er nødvendig for å skape en sterk nok motivasjon til å bryte med stoffet. Slik ble det også for Leiv.

– Jeg søkte hjelp et par ganger, først i Sverige, på Långbro Sjukhus, siden på Åsgård Sykehus i Tromsø. Der fikk jeg en nedtrapning på metadon, stadig mindre doser ned til null, og etter noen uker var den fysiske avhengigheten av opiater borte, men den psykiske avhengigheten var fortsatt til stede! Suget etter nye rusopplevelser dro meg som en magnet tilbake til stoffet og det gamle miljøet, og snart var jeg tilbake på tredemølla hvor jeg løp den samme kjedelige runden hver dag uten å komme ut av buret. I begynnelsen trodde jeg at det var den fysiske avhengigheten som var vanskeligst å bli kvitt, men nå skjønte jeg at den sterkeste avhengigheten ikke er den fysiske, men den psykiske.

Store deler av denne perioden av Leivs liv er mer eller mindre tåkelagt, men han husker en opplevelse som illustrerer hvor sterkt rusavhengigheten satt.

– Det hadde vært «tørke» i byen et par dager og abstinensene rev og slet i kroppen. Jeg og en kamerat hadde nettopp fått tak i morfinbase. Vi nærmest løp opp til Frisk Sport, en helsekostrestaurant hvor jeg pleide å spise (sunt skal det være;). Før vi skulle spise, måtte vi bare bli friske, så vi gikk innom toalettet for å sette oss et fix. Jeg husker at jeg skalv slik at kameraten min måtte hjelpe meg med å sette sprøyta. Han bommet flere ganger, blodet rant nedover armen min, og situasjonen var heller ussel. Da sier han plutselig: «Du, Liffen, vi narkomane har det i hvert fall bedre enn folk flest!» – Hva mener du med det? spurte jeg. Jeg syntes ikke sitasjonen virket så voldsomt positiv. «Jo, vi har i hvert fall «kikkene», svarte han.
– Det han mente var at vi hadde i alle fall et fluktmiddel som hjalp oss til å dempe smerten og komme unna tomheten for en stund. Så sprøtt det enn høres ut, var jeg faktisk enig. Morfinen fylte oss med en slags indre tilfredshet som erstattet det indre skriket av meningsløshet med en nummen varme. Problemet var bare at det ikke varte.

Vendepunktet som førte til tro på et liv før døden og etter døden
At Leiv overlevde, er et under. Etter to, tre år som morfinist, ble han kristen, og om dette sier han:
– I utgangspunktet var jeg veldig lite positiv til kristendom, men etter en serie såkalte «tilfeldigheter», befant jeg meg til slutt på et kristent møte. Der ble jeg utfordret til å ta stilling til dette med Jesus. Det som gjorde at jeg lot disse kristne få lov til å be for meg, var at de snakket om åndelige spørsmål som opptok meg. Ikke minst merket jeg en spesiell atmosfære som virket tiltrekkende. Da jeg våknet dagen etterpå, skjønte jeg at det hadde skjedd et under. Jeg hadde nemlig ingen abstinenser og skjønte ikke hva som kunne være forklaringen på dette. Kunne det virkelig være tilfelle dette som de påsto om at Jesus lever og at det var Han som hadde helbredet meg? Jeg visste ikke, men jeg åpnet meg for muligheten. «Tenk om det er noe i denne Jesus-greia? Kanskje det finnes en dypere mening med livet?» Og det gjorde det! For å gjøre en lang historie kort: Gud ga meg etter hvert svar på de eksistensielle spørsmålene som hadde plaget meg så lenge. I dag vet jeg hvorfor jeg er født og hvor jeg skal når jeg dør. Jeg tror på et liv før døden og jeg tror på et liv etter døden, og nøkkelen til begge deler er Jesus! Jeg er Gud evig takknemlig for den livsforvandlende kraften som strømmer ut fra Jesus, fra hans død og oppstandelse. En innbildning hadde ikke vært i stand til å skape en så gjennomgripende forvandling som den jeg og mange med meg har opplevd.