Narkomani og alkoholisme er ikke en sykdom

Narkomani og alkoholisme er ikke en sykdom, men en last som man kan bli syk av. Alle som er – eller har vært – narkomane eller alkoholikere, har opplevd at rusavhengigheten er sterkere enn alle andre drifter. Avhengigheten er en hard herre å tjene. Mange har opplevd at den har ødelagt både jobben og helsa, familie og andre relasjoner, samt selvrespekten og åndelige verdier. Det eneste avhengigheten etterlater hos sin tjener er et stort hull fylt av tomhet. I verste fall kan det ende med en nedverdigende død for den som ikke slutter i tide.

Rusavhengighet kommer ikke svevende gjennom luften som et mystisk virus. Den skapes av de opplevelser rusen gir. Disse oppleves ofte gode i begynnerfasen, men etter som avhengigheten tiltar, avtar de “gode” opplevelsene, og dersom avhengigheten får det som den vil, blir den til slutt herre i huset.

I denne fasen søker rusmisbrukeren ofte hjelp. Mange er da blitt fortalt at årsaken til problemet er at det er noe feil med genene dine. “Du har en sykdom som du aldri vil bli kvitt. Du kan lære deg å leve med den – en dag om gangen, men du må alltid huske på at en gang narkoman, alltid narkoman».

En selvoppfyllende profeti

Jeg vil på det sterkeste protestere mot denne ”læren”. Dersom man tror på dette, vil det bli en selvoppfyllende profeti – en bekjennelse som binder personen enda fastere til det rusmiddelet man er avhengig av. Avhengighet er ikke uhelbredelig! Det ligger ikke i genene, og det er ikke en sykdom! Avhengighet er en last man har gitt innpass på grunn av egne valg. At man etter hvert blir syk, er et resultat av lasten og ikke årsaken til den.

Med dette mener jeg ikke å si at rusmisbrukere ikke skal få den hjelp de trenger når de blir motivert for behandling. Veldig mange sykdommer er såkalte livsstilsykdommer. Vi spiser feil, vi trimmer for lite, vi røyker. Når vi så blir syke som en følge av dette, tar vi det som en selvfølge at vi skal få all den hjelp helse-Norge er i stand til å gi oss. Det ville vært helt feil dersom de som for eksempel har utviklet lungeemfysem eller kreft på grunn av røyking, måtte gjøre seg selv til sosialklienter før de kunne henvises til behandling. Det samme burde også gjelde for de som har blitt syke på grunn av sitt alkohol og narkotikamisbruk.

Årsaken til at jeg reagerer mot ”sykdoms-modellen” er at den kan skape et taperstempel. Man blir på en måte programmert for nederlag. En annen negativ side av denne ”modellen”, som også er mye av årsaken til at noen misbrukere gjerne vil tro på den, er at den fjerner ansvaret for egne valg. «Det er jo ikke min skyld at jeg fikk slike gener.» Man får en slags forklaring, noe som får mange til å føle seg litt bedre, men denne ”bekjennelsen” binder vedkommende enda fastere til misbruket. Den som vil ut av et liv i rusavhengighet, må selv ta ansvaret for problemet. Mange har virkelig noe å skylde på – omsorgsvikt og det som verre er, men skal man komme ut av misbruket hjelper det ikke å skylde verken på foreldrene, samfunnet, genene eller noe annet! Uansett hva bakgrunnen var, startet avhengigheten med at man tok noen feilaktige valg. For å komme ut av avhengigheten må man først og fremst tro at dette er mulig, og så foreta de positive valg som er nødvendig. Kraften i avhengigheten er sterk, men den er ikke uhelbredelig. I tillegg til rusavhengigheten har mange rusmisbrukere dype sår som må helbredes og inngrodde tankemønster som må forandres. Veien ut kan bli lang og tøff. Man trenger mye hjelp og støtte i denne prosessen, men det er mulig! Vi er mange levende bevis på dette i Maritastiftelsen!

Forfatter: Leiv

Gift med Evalena 4 barn: Malin, André, Line og Rikke 6 barnebarn: Alfred, Daniel, Julia, Aleksander, Even, Pål Grunnlegger og generalsekretær for Maritastiftelsen www.marita.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *