Nå må vi snart få bli med igjen

Det er som kjent enklere å forhindre at mennesker går for nærme et stup, enn å forsøke å lappe dem sammen etter at de har ramlet utfor. Det er langt bedre å forhindre at mennesker begynner med stoff enn å rehabilitere dem etterpå.

For noen år siden kom det forskningsresultater der effekten av informasjonsarbeid gjennom eksnarkomane i skolene ble betvilet. Konsekvensen ble at for tre år siden sparket Sosial- og helsedirektoratet beina under Maritastiftelsens forebyggende arbeid. Fra å ha reist på full tid land og strand rundt, møtt foreldre, lærere og elever, vært med i møter i kommuner for å bidra til samordning av forebyggende arbeid og strategier, vært med i bekymringssamtaler med unge mennesker i en begynnende ruskarriere osv, ble stort sett alt stoppet. Fra å være en viktig bærebjelke i det forebyggende arbeidet i Norge, et ressurssenter som ble lovprist av de som hørte oss, var vi nærmest blitt spedalske. Dette var meget vanskelig å akseptere. Vi spurte om å få se forskningsresultatene, men det var ingen som kunne vise noe konkret. Det var saker man hadde hørt og lest noe om, men ingen kunne legge dokumentene på bordet.

Det er mange spørsmål vi stiller oss i denne forbindelsen. Hvordan har det seg at det engasjement og pasjon vi har utvist gjennom 30 års arbeid ikke lenger har verdi? Hvordan kan det ha seg at den erfaringskompetansen vi besitter gjennom at flere av oss kommer fra en ruskarriere ikke kan brukes? En eller annen gang skar det ut i våre liv, og forskerne bruker millioner av kroner på å studere hvorfor og hvordan. Vel, svarene ligger i summen av historiene til oss som har gått veien. Hvorfor er erfaringskompetanse totalt nullet ut i verdi, mens såkalt kognitiv kunnskap verdt alt? Hvordan kan det ha seg at vi som har vært ute i miljøene i et helt liv, først gjennom egen ruskarriere, så gjennom omsorgsarbeid, og kjenner de der ute som vår egen familie, at vi ikke har noe å bidra med?

Jeg håper fra dypet av mitt hjerte at Sosial- og helsedirektoratet kommer til besinning. Vi må da kunne være voksne nok til å sette oss ned og se på hvilke roller de ulike aktørene kan spille. Det er forskerne og direktoratet som skjøv oss ut, og det er de som må invitere oss inn igjen.

Samhandling

Jeg har hatt foredrag på utallige skoler, ungdomsklubber, militærforlegninger, mm. over hele landet, og har således skaffet meg en ganske god innsikt i hva som foregår på dette området. Jeg forsto tidlig at samhandling var et nøkkelord dersom de mange selvstendige tiltakene skulle lykkes bedre. Dessverre har dette ofte vært en mangelvare. Etter min mening burde det vært lagt en overordnet plan for hvert distrikt i landet som har kriminal- eller rusforebygging som mål, hvor alle gode tiltak ble samordnet. Når det gjelder samhandling har vi mye å lære av Nils Arne Eggen. ”Vi kan bare lykkes som et team når vi begynner å lete etter andres spisskompetanse og ikke minst setter pris på den. Det handler om å spille de andre gode”.

Jeg skulle ønske at de mange fagfolk på forebyggende arbeid kunne bruke mer krefter på å få til samordnede lokale tiltak enn å kritisere de som er ute på banen. Tenk om alle gode krefter som finnes både blant frivillige organisasjoner og i det offentlige kunne blitt samordnet slik at det ene tiltaket bygde på det andre og var med på å gjøre helheten bedre!

Forfatter: Leiv

Gift med Evalena 4 barn: Malin, André, Line og Rikke 6 barnebarn: Alfred, Daniel, Julia, Aleksander, Even, Pål Grunnlegger og generalsekretær for Maritastiftelsen www.marita.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *