Livslang avhengighet

Jeg er svært bekymret over det stadig økende antallet statsnarkomane i Norge. I følge LAR’s (legemiddelassistert rehabilitering) årsmelding for 2006 ble det samme år distribuert metadon og subutex til en samlet kostnad av 89 millioner kroner i LAR Øst til 1930 personer (www.aus.no/lar). På landsbasis var det 4166 metadon/subutex-avhengige samme år, dvs. noe over det dobbelte, så vi kan regne med at de samlede utgiftene til innkjøp av metadon og subutex var ca 200 millioner kroner pr. år. Disse tallene er høyere i dag.

Jeg har til dags dato ikke klart å forstå hvordan man kan kalle utdeling av det sterkeste vanedannende narkotikum som finnes, for rehabilitering. Metadon gir nemlig en enda sterkere fysisk avhengighet enn heroin. Da dette ble introdusert i begynnelsen av 90-tallet trodde mange av oss at tanken var en nedtrapning fra metadon på sikt med sosial rehabilitering som langsiktig mål, men dette var dessverre ikke tilfelle. Ifølge LAR’s teoretiske bakgrunn er strategien livslang avhengighet. ”Det er verd å merke seg at pasientene likevel får opprettholdt sin opioidavhengighet, og at behandlingen i prinsippet er livslang.” no.wikipedia.org/wiki/Legemiddelassistert_rehabilitering

I tillegg til livslang avhengighet, virker disse stoffene emosjonelt forflatende. Mange av de metadon- og subutex-avhengige som vi har kontakt med klager også over ulike fysiske lidelser samt depresjon og angst.

Kjemisk lobotomi

Disse negative bivirkningene kan sammenlignes med det lobotomiofrene på 50-tallet opplevde. Da ble et større antall ”udisiplinerte individer” lobotomert ved Gaustad Sykehus. Det ble boret et hull i hodeskallen på pasienten og ”mekket” med hjernen. Wikipedia beskriver lobotomi på følgende måte: ”Operasjonen ble som oftest utført uten pasientens samtykke, altså under tvang. Mange av pasientene som ble behandlet, ble roligere og enklere å ha med å gjøre, men mistet initiativ og framdrift. Andre fikk mer omfattende funksjonsreduksjon, noen ganger komplisert av epilepsi og urininkontinens. Ganske mange ble varig pleietrengende, svært få kom tilbake i yrkeslivet. En del døde i tilslutning til operasjonen, eller som følge av senkomplikasjoner.” (no.wikipedia.org/wiki/Lobotomi).

I en artikkel i Aftenposten kalte prof. dr. philos. Knut Aukrust dette for statlig umoral, hvilket det også er. Men i våre dager er det andre måter å ”mekke” med hjernen til folk på, nemlig gjennom såkalt legemiddelassistert rehabilitering (les utdeling). Målet er å roe ned disse som forstyrrer oss med sin utsvevende livsstil slik at både de og ”vi andre” får det bedre, men prisen er høy for de det gjelder

Tro og motivasjon

En annen utilsiktet negativ bivirkning av denne såkalte legemiddelassisterte behandlingen er at det har drept motivasjonen og troen på at det er mulig å bli helt fri (både fysisk og psykisk) fra vanedannende medikamenter samt å bli sosialt rehabilitert. Det skal ikke stikkes under en stol at veien ut av tung rusavhengighet er både vanskelig og lang, men med god hjelp og støtte fra både Gud og mennesker, er det likevel mulig!

Jeg er takknemlig for at jeg ikke ble født 20 år tidligere. Da hadde jeg muligens blitt lobotomert på Gaustad Sykehus sammen med andre udisiplinerte individer. Jeg har noen ganger tenkt på hva som ville skjedd med meg dersom jeg hadde vært født 20 år senere. Sannsynligvis ville jeg vært en av de mange metadonavhengige, dersom jeg i det hele tatt hadde vært i live.

Forfatter: Leiv

Gift med Evalena 4 barn: Malin, André, Line og Rikke 6 barnebarn: Alfred, Daniel, Julia, Aleksander, Even, Pål Grunnlegger og generalsekretær for Maritastiftelsen www.marita.no

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *